Bilen så ikke så ille ut. Noen små skavanker ble oppdaget ved besiktigelse, men det var ikke verre enn at jeg ble enig med selger. Senere skulle det vise seg at jeg gjerne kunne betalt litt mindre.
Uansett, nå var jeg blitt en stolt PV-eier.
Den ser jo svært så lekker ut her, ikke sant? Dette er på vei hjem, og ekvipasjen tiltrakk seg mye oppmerksomhet på turen.
Vel hjemme ble det noen dager for å få registrert og testet herligheten. Cruise rundt utover sene høstkvelder i en gammel PV, herlig!
Noen overraskelser kom jo etter hvert. Etter å ha rensket ut diverse tepper, aviser og skrot fra bagasjerommet, var det ikke særlig vakkert. Det luktet jobb.
Jeg hadde jo sett over bilen før kjøpet. Ganske nøye også, mente jeg. Jeg hadde sett rust, og forventet å finne mer. Men kanskje ikke riktig så mye som dette. Jeg bestemte meg for å bruke vinteren til å konservere, så bilen ikke skulle gå tilbake til moder jord.. Det var mye å ta fatt på.
Jeg konsentrerte meg om å ta den farlige rusten. Hull ble sveiset, og diverse juksereparasjoner fra tidligere eiere utbedret. Jeg fant blant annet blekkplater utenpå rusthullene, festet med popnagler. Sånt duger ikke i det lange løp.
Tiden gikk raskt, og plutselig nærmet våren seg. Nå var det på tide å kjøre, så jeg fikk montert sammen bilen i løpet av en helg. Selv om det langt fra var ferdig, var det hvertfall ikke farlig.
17.mai 2003 var bilen klar til bruk, og det ble en lengre rundtur i fylket.
Nå fulgte et par år med lite aktivitet i garasjen. PV’n var jo kjørbar, så den ble brukt mye. Kun vedlikehold for å holde den i gang. Men en mer omfattende renovering måtte jo komme etter hvert. Motor og drivverk var stort sett urørt, interiøret likeså, og karosseriet var jo ikke ferdig.
I høst var tiden kommet, nå var det ingen vei tilbake. 16.august ble den trillet inn i garasjen, der den skal tilbringe det neste året.
Nå står den i kasser. Håper å kunne fortsette med bilder fra montering om ikke alt for lenge.
